Lesing i motvind

Etter at eg hadde lese Atomtrusselen måtte eg ut og grave i hagen. Er reaksjonen ei flukt, eller er det starten på eit forsvar for det som står på spel?

Andreas Selliaas sjokkerer nok ikkje så mange med boka Det farlige spillet, men det er ei gravalvorleg og overraskande morosam bok om kvifor journalistikken hans trengst framover.

Biografien om Gunnar Knudsen er spennende, grundig og sjangertro, men kunne fortalt mer om ideene som formet mannen og handlingene.

Til tross for russiske myndigheters isolering har Seierstad funnet en vei inn i pariastaten. Resultatet er en stor journalistisk bragd og en dyster pageturner om den menneskelige kostnaden av Putins krigsmaskin.

Hjernen er ikke alene. Psyken finnes også. Den angår ikke forfatteren.

Grundig, men ikkje sprudlande. Biografien om Odvar Nordli speglar mannen.

Hvis jeg var forlagsredaktør i Cappelen Damm og så at førsteopplaget av denne svært gode og matnyttige boka forsvant fort, ville jeg allerede nå planlegge en ny og enda bedre utgave.

Det står dårlig til med norsk offentlig sektor om vi skal tro André Mundal. Stemmer det?

Cappelen Damms lærebok i norsk for åttende klasse gjør en svært god jobb med å stimulere de unges leselyst, men hva med kjærligheten til ekte litteratur?

Bendik Wolds Thomas Mann-monografi er lærd, velskrevet og litt for moralistisk.

Det er dessverre sjelden noen blir begeistret av synet av en lærebok, og det ble jeg heller ikke av Gyldendals lærebok i engelsk for 10. trinn, Enter 10.

Denne læreboken i samfunnsfag viser at didaktikken har fortrengt kunnskapen i skolen.

Dyrebøker for barn framstår som ukontroversielle og trygge kjøp. Det hadde de ikke trengt å være.

Innsiktsfull beretning om mennesker og rein som tidvis går seg vill i sidespor.

Henning Howlid Wærp svarer godt på hvordan dyr fremstilles i norsk skjønnlitteratur, men gårdsdyrene neglisjeres.