Skap forandring! Spis frokost på Ikea! Og gjør det i Shanghai, Dubai eller Budapest. Like sikkert som den skandinaviske sommeren er over, kommer Ikea-katalogen ut.

De som er med:
Den reisende: Menneske på reise, mangler de nødvendige språkkunnskapene for å gjøre seg forstått, men har lest avsnittene om kultur og uttale i Parløren før avreise. Skal i løpet av stykket handle mat, gå på restaurant, se seg rundt, forsøke å finne nye venner, kanskje til og med noen ekstra gode.

Gjørv-kommisjonen har levert en rapport som er instruktiv, skarp og leseverdig – nesten tvers igjennom. Den insisterer på samsvar mellom ord og handling. Men til sist bidrar den til samme umyndiggjøring som den ellers forsøker å komme til livs.

Hva kan de personlige bloggene lære oss om velferdsstaten?

Sytti år etter jødedeportasjonene fra Norge må vi konstatere at ”jøde” er blitt et vanlig skjellsord i mange norske skolegårder. Hva betyr dette for vårt forhold til fortiden og til dagens jødiske minoritet i Norge? To bøker og en rapport gir svar.

Selv bøker som leses til feil tid, kan noen ganger kaste et uventet lys over samtidens fenomener.

Populærvitenskap. Smak litt på ordet, rull det med tungen. Bakerst i ganen gir ordet en ekkel følelse, og du spytter det ut igjen. Mange følger ditt eksempel, for populærvitenskapen er ikke like ettertraktet som navnet skulle tilsi. Snarere tvert imot.

Etter 22/7 har den norske offentligheten flommet over av artikler og bøker som på en eller annen måte behandler eller knyttes til de overveldende begivenhetene som fant sted denne dagen. Jeg har lest noen av dem.

Verken Spartacus forlag eller eg hadde førestelt oss at Hjertets kulturhistorie skulle nå utover Noregs landegrenser i særleg grad. For fleire forlag sa først nei til å gi ut boka, og den første omsettinga sat langt inne. Boka er nå seld til 19 land og blir i år omsett til kinesisk og amharisk.

Det nasjonale aspektet ved den nasjonale historien er ikke nødvendigvis poenget.

Lærebøkene er fraværende i en skoledebatt der de burde stå i sentrum. Egentlig burde de stå sentralt også i alminnelig litteraturdebatt. Det gjelder bøkene i mange fag og på mange trinn. For eksempel historiebøkene i videregående skole.

Den spanske historien er full av skjebnesvangre sammentreff, fatale mønstre og konkurrerende historiske myter. Den er dermed et fengende, men også farlig stoff for populærhistoriske framstillinger. To nye utgivelser begir seg inn i Spanias fortid med svært ulike holdninger.

Om det er vanskelig å oversette fra et så nært beslektet språk som svensk? Om en norsk oversetter kan bli lurt av alle de falske, svenske vennene som fins der ute? Om det er lettere å gå i baret når man oversetter fra svensk enn fra for eksempel engelsk? Ja og nei.

I nær 25 år lurte Trygve Hegnar og Kapital sine lesere. Side opp og side ned ble tatt rett fra tyske magasiner uten kreditering av opphavet. En hel svensk bok ble behandlet på samme vis. Hvorfor gjorde han det? Og hvorfor er det ingen som bryr seg?

Til bords med Aschehoug, Cappelen Damm, Kagge, Gyldendal og Versal – eller åtte oversatte kokebøker. Et flott selskap, men hvordan er det med språket?

Det finnes ett avgjørende og uomgjengelig spørsmål en leser før eller seinere må stille seg når hun leser de tekstene vi samler under den løse sekkebetegnelsen sakprosa. Hva er det egentlig som fanger oppmerksomheten vår i denne måten å skrive på? Og til hvilket område henfører vi denne fascinasjonen; til sakens – dvs. kunnskapens eller virkelighetens – område eller til prosaens – dvs. skrivemåtens eller litteraturens – område? Eller kan det være slik at fascinasjonen for det ene ikke lar seg løsrive fra fascinasjonen for det andre?