Prototypen på den samfunnsengasjerte, frie intellektuelle. Litteraten og fritenkeren som står opp mot autoriteter og taler menneskeverdets sak. Ytringsfrihetens forkjemper. Alt dette utgjør bare en av mange Voltaire-figurer, skal vi tro ny monografi.

En bok som åpner for forståelse for flere måter å oppfatte funksjonshemning på.

Historien om Marcus Thrane er historien om en folkehelt, en tragedie og et justismord.

Ivo de Figueiredo kaller selv sitt store oversiktsverk om norsk scenedramatikk fra 1890 til 2000 med den fyndige tittelen Ord/Kjøtt for et pionerarbeid. Og han har full dekning for betegnelsen. Selv om det er skrevet om norske dramatikere tidligere, er dette den første samlede framstilling.

Dempet og elegant biografi om en sentral aktør i 1800-tallets nye Norge.

Olav Brostrup Müller går seg vill i forskjellene mellom by og land i en bok som følger mange spennende eksistensielle spor, men aldri kommer helt i mål.

Marta Breens bok er det beste utgangspunkt for en tredje feministisk bølge i Norge.

Engasjerende, men også lettere kaotisk skildring av kokainhandelens enorme innflytelse.

Skammens historie er eit lettlese oversiktsverk som kan skape sunn skepsis til autoritetane.

Trua mi på humaniora er styrkt, men det er ei fattig trøyst når trua på rettstryggleiken i Noreg har fått ein grundig knekk.

To bøker om Sveriges største og viktigste mediehus får til sammen fram den dype tvetydigheten som ligger i et familieeid selskap.

Kulturbløffen er godt timet, men slapt skrevet og svakt tenkt.

Velferdsdebatten i Sverige og Norge er temmelig lik. Men Jon Hustads bok bidrar ikke til økt kunnskap om problemene verken her eller der.

Den bedste blurb som Torgrim Eggen kunne tænke sig – tror jeg – er kort og godt: En fest! Spørgsmålet er hvem der er inviteret til festen og hvem der ikke er.

Ei bok med mange mål og meiningar.

Forfatterbrevene er ikke hva de var – om de noen gang har vært det.