Portrett av kunstneren som skeiv sjel

I år er det 150 år siden den tyske forfatteren Thomas Mann ble født. I den anledning har forfatter og journalist Bendik Wold skrevet en personlig monografi om en av sine viktigste inspirasjonskilder. Ved hjelp av ti steder som ble avgjørende i Manns liv, vil Wold formidle hvorfor den tyske dikterkongen er nettopp det – og hvorfor han fortsatt har relevans for Wold, og bør ha det for flere.

Wold er ikke den eneste som utgir bok i forbindelse med det store jubileet. Den tyske litteraturhistorikeren Tilmann Lahme har skrevet en 600 sider lang biografi. Felles for begge er det at de har valgt å sette Manns homoseksualitet i forgrunnen når de skal ta et nytt blikk på nobelprisvinnerens liv og virke. Hvorfor er ikke dette gjort før?

Det er riktignok ikke nytt at Mann hadde homofile tilbøyeligheter, det står svart på hvitt i dagbøkene hans som utkom først tjue år etter hans død. Det hadde han krevd i testamentet. Flere har også skrevet om det. Likevel har historikere, og lesere, sett litt gjennom fingrene med det hele. Dagbokutgiveren, Peter de Mendelsohn, fjernet også noen linjer «bare noen ganske få steder, av ytterst private årsaker». Det viste seg å være to sider til sammen, kan Lahme opplyse om. I tillegg gjengir Lahme, i sin biografi, to brev til ungdomsvennen Otto Grautoff hvor de skriver om konverteringsterapi og deres delte homoseksuelle følelser.

At Mann var undertrykt homofil, er nå klart, mener Wold. Men det måtte altså gå 70 år etter hans død før den litterære verden, og samfunnet generelt, var modent for å virkelig lese bøkene hans gjennom dette prismet – og akseptere Mann slik han var.

Tidlig møte
Også i Manns bøker er kjærlighet og begjær mellom menn skildret en rekke ganger. Da jeg leste Der Tod in Venedig som ung student, ble jeg overrasket over denne gamle mannens veldige oppheng i den unge gutten og tenkte mitt. Men på starten av 2000-tallet var ikke biografiske lesemåter i vinden, det ble nærmest ansett som litt vulgært å slutte fra litterære karakterer til forfatteren.

En lignende opplevelse har Bendik Wold da han får presentert novellen Tonio Kröger i tysktimen:

Jeg kan likevel ikke huske at Tonios seksuelle legning var et tema i klasserommet. Vi leste nok novella omtrent slik man gjorde i forfatterens samtid, som en skildring av et preburtalt guttevennskap […] etterfulgt av en «ekte» forelskelse […].

Resepsjonen av Mann viser tydelig hvor sterkt samtidens konvensjoner styrer lesningen. Derfor blir en nylesning av Mann nå spesielt interessant. At han undertrykte sin egen homoseksualitet, er én ting, men litteraturvitere har altså gjort det samme. Det skyldes nok både fordommer og den dominerende nykritikken, som legger vekten på teksten i seg selv og ikke biografiske detaljer. Lahme og Wold viser begge at dette har ført til at en dimensjon i forfatterskapet er gått tapt.

Stedbundne tekster
Wold ble en ivrig Mann-leser etter det første møtet i klasserommet. Og i boken reiser vi med ham fra klasserommet på Hamar til Travemünde, ved Lübeck, der både Mann og familien i Buddenbrooks vokste opp.

«Da jeg ankommer Travemünde første gang, ligger småbyen mørk, kald, vasstrukken, som et gjenglemt håndkle fra forrige badesesong.» Wolds prosa er full av treffende, originale bilder og innsikt som begeistrer. Hans bevegelser rundt i den vinterstengte badebyen veves sammen med handlingen i Buddenbrooks og Manns eget liv slik at det hele danner et nytt og severdig bilde.

Et minne er også alltid et minne om et sted – og jo tydeligere minner er knyttet til et identifiserbart rom, hus, landskap, desto tryggere er det lagret i hukommelsen vår.

I Blomstret og brent viser Wold hvordan dette også stemmer med lesing. Det er i de partiene Wold er fysisk nærmest handlingene i Manns romaner, at teksten og analysene fester seg sterkest. Selv uten at jeg har lest Buddenbrooks, gir Wolds utlegning mens han vandrer over sanddynene, følelsen av å få et særegent innblikk i familiesagaen.

Wold veksler ufortrødent fra dyptgående innsikt til morsomme formuleringer: «I novella fremstilles byen som en rein sump av dekadanse, pest og død – én stjerne på Tripadvisor, ‘terrible’, styr unna.» Formuleringen får enda et lag av humor når man vet det er Venezia som her beskrives.

Blomstret og brent er på 326 sider, uten notene. At jeg ønsker meg mer, er i seg selv et godt tegn. Mann har også en så stor slekt og vennskapskrets at noe alltid vil måtte komme i bakgrunnen.

I tillegg til homofilien er det Manns forhold til det jødiske, til fascisme og krig, og til egne barn Wold legger mest vekt på. At Manns familie er hjemsøkt av selvmord, og hvordan dette kan ha påvirket ham, er mindre tematisert. Begge hans søstre, og sønnen, Klaus, begikk selvmord.

Musikkfaglige unoter
Det er med stor entusiasme Wold skriver om Tonio Kröger, Buddenbrooks, Trolldomsfjellet og ikke minst Josef og hans brødre, en tetralogi som endelig er tilgjengelig igjen på norsk. Doktor Faustus, som kom ut i 1947, er han derimot ganske kritisk til. «Doktor Faustus er på mange måter et litterært havari», melder Wold dristig. I møtet med Manns store musikkroman ser Wold ut til å være på ustø grunn. Han gjengir mye av litteraturkritiker Hermann Kurzkes kritikk av boken. Han mener det er en feil at protagonisten Adrian Leverkühn blir gjort til avantgardemusiker, fordi nazistene anså slik musikk som degenerert, og Leverkühn blir jo en suksess i sin samtid. Videre undrer Wold seg over hvorfor den jødiske filosofen Theodor Adorno «i det hele tatt ønsket å bidra til Doktor Faustus, når romanen i praksis brunbeiser hans egen musikkfilosofi». Det er en virkelig trang og ensidig lesning av en roman som gjør et sjeldent forsøk på å sammenføye litteratur og musikk.

Moralsk om Mann
Ut fra dagbøkene, og andres opplevelser av Thomas Mann, virker dikterkongen som en egoistisk, på grensen til narsissistisk, person. Den undertrykte homoseksualiteten kan nok ha bidratt til dette. Han er heller ingen moralsk helt – i første verdenskrig støttet han Tyskland uforbeholdent, og han var ingen ubetinget demokrat. Alt dette viser Wold, men til tider syns jeg hans fordømmelse av Manns karakter er basert på urimelig gjengivelse av ting han har skrevet.

Når Thomas Mann skriver om nazistenes tortur av motstandsmennene Carl von Ossietzky og Erich Mühsam, sier Wold at Mann «blir kvalm», «men skynder seg å legge til at han har lite med dem å gjøre». Men det er ikke slik jeg leser sitatet i dagboken. Mann skriver hvor skrekkelig det er at konene ikke får se dem på seks uker på grunn av skadene, og i parentes bemerker han: «(Ossiezky, Mühsam, som jeg har lite med å gjøre, noe som ikke hindrer at jeg blir kvalm når jeg hører om deres skjebne.)» Hele avsnittet er preget av medfølelse, ikke av at han skynder seg å distansere seg fra dem.

Wold fastslår også flere steder at Mann var antisemitt: «Til å være antisemitt var Thomas Mann påfallende glad for å gjenkjenne jødiske trekk i barna sine.» At Mann hadde mange fordommer, særlig mot østjøder, er godt dokumentert. Han hadde, som mange av datidens vesteuropeere, i grunnen fordommer mot de fleste etnisiteter og var et barn av sin tid. Men han var altså gift med en jødisk kvinne, selv om Katia Mann var blitt døpt og han ble en sterk motstander av nazismen. Til tider syns jeg Wold svinger sin moralske pisk vel hardt over Mann.

Den samme viljen til å trekke Mann mot nazismen og fascismen ser man når Wold hevder at «uten større vansker kunne Tonio Kröger ha blitt skrevet om til en nazistisk dannelsesroman der hovedpersonen etter sine romantiske forsmedelser reiser til München og trakk i brunskjorte». Men Kröger reiser altså til Italia som kunstner. Med en slik argumentasjon som Wold anfører her, kan enhver bok omskrives til noe helt annet enn det den er.

Subjektiv lesning
Det er et sympatisk grep at Wold skriver seg selv så klart inn i teksten. Det gjør lesningene klart subjektive, han påberoper seg ikke den fulle og objektive sannheten om Mann. Blomstret og brent blir aldri kjedelig, og den inspirerer sterkt til å lese eller gjenlese bøkene til Mann – og å tenke videre selv, slik Wold forbilledlig gjør.