Ungdommen tåler større utfordringer

Da herværende tidsskrift ba meg om å vurdere Cappelen Damms lærebok i norsk for åttende klasse, med den konsise tittelen Norsk 8, ble jeg umiddelbart nysgjerrig. Boken ble først utgitt i 2020 og er med 2023-utgivelsen i sitt femte opplag. Hvordan er egentlig norskundervisningen i ungdomsskolen? Er det grunnskolens «feil» at barn og unges leseferdigheter og leselyst har vært dalende, eller kommer det rett og slett av at konkurransen fra andre og mer umiddelbart underholdende medier er for sterk? Som skribenter og forfattere har vi forresten ikke bare interesse av at det opprettholdes en generell leselyst i befolkningen, av det slaget som underholder oss som forbrukere og i beste fall gjør oss til gode samfunnsborgere. Vi litterater brenner også for opprettholdelsen og spredningen av en genuin kjærlighet for litteraturen, for ordet som estetisk og bevissthetsutvidende kraft.

I tillegg til sitt kunnskapsinnhold og sin mer eller mindre leselystvekkende form mener jeg altså at en slik bok bør vurderes etter følgende kriterium: hvorvidt den bidrar til å tenne i ungdommen en livslang fascinasjon for skjønnlitteratur og litterær sakprosa som kunst.

Møter ungdommen på deres premisser
Etter hva jeg kan se, har bokens tre hovedforfattere Marte Blikstad-Balas, Mette Haustreis og Christoffer Beyer-Olsen, gjort en svært god jobb når det gjelder presentasjonen av den statlig påkrevde kunnskapen. Istedenfor å spre tørre faktaopplysninger utover en rekke saklige kapitler, som forteller deg på forhånd hva du skal lære, har de liksom sneket informasjonen inn i seks kapitler som for det meste handler om slikt som ungdom har en naturlig interesse for. Eksempelvis dreier første kapittel seg om helter og inneholder et åtte sider langt utdrag fra superhelt-tegneserien Trusselen fra dypet. Et medrivende utdrag fra Arne Svingens ungdomsroman Midt i svevet (2018) demonstrerer så at «helten» i en fortelling ikke nødvendigvis utfører en heltedåd. Sjangeren enkét blir også presentert under helteparaplyen, i en eksempeltekst hvor ungdommer blir spurt hva en helt er for dem.

Andre kapittel, med tittelen «Skummelt?», sniker inn både spøkelsesfortellingen og sakprosaen, sistnevnte gjennom Dag O. Hessens fagartikkel «Frykt, fare og følelser». Alt fra nyhetsartikler til SMS-er og statusoppdateringer betegnes her som saktekster, enkelt definert som «tekster som handler om virkeligheten». Fjerde kapittel om «Framtidsvisjoner» introduserer science fiction og digitale verktøy, i tillegg til å bygge videre på fagartikkelsjangeren. Selv om saktekstene er konsekvent leseverdige, blir sakprosa i mindre grad enn skjønnlitteratur fremstilt som noe med språklig egenart og litterær verdi.

Skvist innimellom tekstpartiene kommer litt pliktskyldige, men så klart nødvendige spalter som «Tekster i sammenheng» (som oppmuntrer til å lese de forskjellige tekstene i lys av hverandre), «Inn i språket» (som bygger vokabular og grammatikk på bokmål) og «Sidemålet ditt» (som gjør det samme på nynorsk). Som svoren motstander av realismens hegemoni i norsk samtidslitteratur gleder det meg stort at realismen først blir nevnt i sjette og siste kapittel «Helt fantastisk!», som handler om eventyr, myter og moderne fantastisk litteratur. Jeg støtter helhjertet at vi stimulerer ungdommens fantasi før vi begrenser den med voksnes forestillinger om hva som er og ikke er mulig.

Alt i alt gir Norsk 8 inntrykk av å møte ungdommen på deres egne premisser. Ikke minst gjør den en god jobb med å gjemme medisinen – altså kunnskapen – i velsmakende og fargerike boksider. Men dette betyr bare at boken gir en lyst til å lese akkurat denne boken. Hva gjør den med leselysten som sådan?

Praktiske lese- og skriveferdigheter
Norsk 8 formidler en rekke praktiske lese- og skriveferdigheter, som å lese mellom linjene, leve seg inn i teksten, skifte fortellerstemme og -perspektiv og så videre. Uten å ha min egen norskbok fra 8. klasse tilgjengelig (ifølge norsklæreren min het den Fra saga til CD) kan jeg ikke huske at min egen leseopplæring gikk såpass konkret til verks.

I Norsk 8 blir disse nyttige metodene introdusert gjennom klassiske skoleoppgaver etter teksten, men også i form av rubrikker i margen, såkalte «lesestopp», hvor det stilles spørsmål som: «Hvorfor er ikke Thomas redd lenger, tror du?» Disse lesestoppene er av tvetydig verdi, da de på den ene siden kan fungere som støttehjul, mens de på den andre siden risikerer å bryte en allerede skjør leseflyt. Allikevel øyner jeg et håp i at oppgavene ikke bare fremmer tørr tekstanalyse, men dyp forståelse og innlevelse.

Jeg tror forfatterne gjør lurt i å bruke medier som er mer oppmerksomhetsøkonomisk konkurransedyktige, som dataspill og tegneserier, til å lokke ungdommen inn i litteraturens og ordenes forunderlige verden. Selv jeg, som har vært interessert i bøker siden jeg var barn, foretrakk tegneserier og dataspill fremfor skjønnlitteratur som tenåring. Jeg husker også hvor stor motstander jeg var av enhver lesetvang. Det avsluttende spørsmålet blir da i hvilken grad Norsk 8 gjør det lille ekstra for å tenne en litterær og kunstnerisk gnist i elevene?

«Gateway drugs»
Et relevant motspørsmål er hvorfor de skulle gjøre det? Tilhører det lærebokforfatterens mandat å gjøre så mange elever som mulig til litterater? Dersom elevene lærer seg å lese og skrive og dessuten opparbeider seg en konsentrasjonsevne, er vel jobben gjort? Utenom det rent faktiske ¬punktet «Skaperglede, engasjement og utforskertrang» som er å finne i verdigrunnlaget for LK20 («Fagfornyelsen»), mener i alle fall jeg at en lidenskapelig befatning med seriøs litteratur trengs i en betydelig minoritet av befolkningen, som en forutsetning for kulturell evolusjon. Kun litteraturen kan sette oss dypt inn i titusenvis av andre perspektiver på virkeligheten, for slik å utvide vårt eget. Og denne bevissthetsutvidelsen kan ikke skje bare gjennom nytelsessyk underholdningslitteratur, som har det med å bekrefte våre egne fordommer, men krever forførelser inn i mer utforutsigbare og ofte mørke avkroker av menneskets sinn og erfaringer.

I et underkapittel til første kapittel, «Hekta fra første øyeblikk – å starte på en hel bok», presenteres litteraturen nærmest som et rusmiddel: «Forfatterne vil at vi skal få lyst til å fortsette å lese, og de vet at vi kan legge fra oss boka hvis vi ikke blir ‘hekta’ i løpet av de første sidene» (s. 26). Vel og bra, men litteraturen som hekter oss fra første side, er ikke alltid den mest verdifulle å lese. I tekstutdragene finner man forsvinnende lite seriøs litteratur og mye lettlest sjangerlitteratur.

Disse utdragene er riktignok både velskrevne og medrivende gateway drugs til seriøs litteratur, for eksempel utdraget fra Tonje Tornes’ fantasyroman Hulder (2013). Her skildres et fascinerende mor–sønn-forhold, komplisert av morens forbindelse med underjordiske krefter fra norsk folklore – eller er det kan hende snakk om en psykose? Også underholdningslitteraturen kan utforske seriøs tematikk på verdifullt vis. Men utdraget viser få tegn til at den fullstendige romantrilogien kan tilby de, ofte subtilt, rystende erfaringene som kjennetegner en ekte kunstopplevelse.

Trengs sterkere krutt
Av litteratur som jeg selv vil betegne som seriøs, finner vi et utdrag fra Maria Navarro Skarangers Alle utlendinger har lukka gardiner (2015), en av den norske samtidslitteraturens sterkeste debutromaner. Boken er riktignok brukt instrumentelt som et eksempel på muntlig språk, slang og multietnolekter, altså de blandingsdialektene som oppstår «på steder der mange kulturer møtes». Men bokens språklige eksperimentvilje – som forresten ikke hindrer den fra å være både lettlest og underholdende – tror jeg kan gi elevene innsikt i, og en smak for, litteraturens mangslungne muligheter.
Det er mulig jeg forventer for mye av en lærebok i norsk for 13–14-åringer. Som sagt ble jeg imponert av bokens lesefremmende form og hensiktsmessig formidlede kunnskapsinnhold. Men skal litteraturen vinne kampen om de unges oppmerksomhet, må det sterkere krutt til. For den ovennevnte norsklæreren – som jeg i ettertid forstår var sjeldent god i jobben sin – var det Jens Bjørneboe. Å, han maste så mye om Bjørneboe i år etter år (langt forbi hva lærebøkene tilsa han skulle) at det tok årevis før jeg orket faktisk å lese ham. Men alt maset indoktrinerte meg i litteraturens dype og samtidig radikale verdi for samfunnet, for kulturen og for meg selv som individ.